| |||||
Utarbeidet av: Ekspertgruppen for ECT i SI v Eivind Aakhus | |||||
Godkjent av: fagdirektør Toril Kolås | Ref.nr. SI/17.23-21 | Utg.3.01 | |||
Å beskrive spesielle forhold omkring ECT og pasienter som har en demens.
Helspersonell og pasientansvarlig lege.
Dette feltet har ikke blitt studert i randomiserte kontrollerte forsøk. Det foreligger ingen systematiske oversiktsartikler eller metaanalyser om dette temaet, så vidt ekpsertgruppen er kjent med. Det følgende er en gjennomgang av svært små studier og kasuistiske rapporter. Risiko for publikasjons-bias er derfor til stede og de nedenstående funn må tolkes med forsiktighet.
Forekomst av affektive lidelser, primært depresjon, er vanlig ved ulike typer demens. Det foreligger flere rapporter om gunstig effekt av ECT hos pasienter med depresjon og demens(1-4) . Store sammenliknende studier foreligger ikke. Anerkjente lærebøker om ECT refererer derfor i stor grad til små studier og kasuistikker (5, 6), og for øvrig klinisk erfaring og ekspertise. Konklusjonene fra disse arbeidene er at ECT i hovedsak må ansees trygt overfor pasienter med ulike former for demens.
Forsiktighet anbefales imidlertid, og ECT må anses som et siste behandlingsalternativ når alle andre aktuelle behandlingsforsøk har feilet. Somatiske helseforhold og medikamentelt regime må optimaliseres for å forebygge risiko for komplikasjoner, først og fremst post-ECT delirium. Forekomsten av post-ECT delirium har blitt demonstrert i en studie av Rao et al (7). Førtini % av pasientene fikk symptomer forenlig med delirium i timene etter behandlingen. Mini Mental Status (MMS) viste imidlertid en signifikant bedring i løpet av behandlingen, et funn som ble tatt til inntekt for at den kognitive svikten som demenslidelsen innebar, ble ytterligere komplisert av depresjonen, og deretter bedret som resultat av ECT-respons.
Demenslidelser kan kompliseres av en rekke atferdsmessige og psykologiske symptomer (APSD). Medikamentelle og miljøterapeutiske programmer har blitt beskrevet. Disse representerer fortsatt hovedanbefalingen når det gjelder behandling av APSD. I noen tilfeller har effekt av ECT blitt beskrevet. Roping ved demens er et symptom som i liten grad har respondert på medikamentelle tiltak og miljøterapeutiske programmer. Effekt av ECT mot roping ved demens har blitt beskrevet i kasuistiske rapporter (8, 9), og også mot agitasjon (10-12) eller aggresjon (13, 14). (15). At depresjon hos pasienter med demens kan vise seg hovedsakelig i form av atferdsmessige symptomer er velkjent, og en grundig og systematisk evaluering av eventuell depresjon hos pasienter med demens og APSD er obligatorisk. Bruk av egnete skjemaer for dette anbefales, f.eks Cornell Skala for depresjon ved demens (16).
Kolinesterasehemmerne donepezil (Aricept), galantamin (Reminyl) og rivastigmin (Exelon) øker tilfangsten av acetylcholin i den synaptiske spalten og er godkjent for behandling av kognitiv svikt ved demens. Det finnes også rapporter fra en liten randomisert studie og en kasuistikk som indikerer at disse kan ha en gunstig effekt ved ECT, selv om det ikke foreligger demens (17, 18).
Det er usikker kunnskap om effekten av ECT ved nevropsykiatriske symptomer ved demens. Små prospektive studier og kasuistikker indikerer at ECT kan være nyttig hos noen.
Det er mulig at kolinesterasehemmere kan ha en beskyttende effekt både med og uten demens og samtidig ECT. Kunnskapsgrunnlaget er imidlertid for svakt til å kunne konkludere på dette. Depresjon, som presenterer seg som en demenslidelse, er en viktig differensialdiagnose. Fortsatt er det slik at ECT må anses som en strategi som kun er aktuell når andre tiltak har vært tilstrekkelig utprøvd.
Referanser