Forebygge at pasienter utvikler reernæringssyndrom (ReS), samt sikre en ensartet ernæringsbehandling for pasientene.
Ansvarsområder
Yrkesgruppe | Rolle |
Lege | Identifisere pasienter i risiko for ReS, rekvirere relevante blodprøver og dosere ernæring. Foreskrive tilskudd av elektrolytter og henvise til klinisk ernæringsfysiolog ved behov. |
Sykepleier | Identifisere pasienter i risiko for ReS, følge foreskrevet ernæringsplan. Daglig observere og rapportere ernæringsstatus. |
KEF (Klinisk ernæringsfysiolog) | Identifisere pasienter i risiko for ReS. Undervisning og veiledning, bistå med utarbeiding og oppfølging av ernæringsplan. |
| Risiko | ||||
Moderat | Høy | Svært høy | |||
Antall kriterier som skal oppfylles | 1 | minst 2 | minst 1 | begge | |
BMI | < 18,5 1 | < 18,5 1 | < 16 2 | < 14 2 | |
Ufrivillig vekttap siste 3-6 mnd. | > 10 % | > 10 % | > 15 % |
| |
Svært lavt matinntak | > 5 dager | > 5 dager | > 10 dager | > 2 uker | |
Elektrolytter |
|
| Lave (K, Mg, P) |
| |
Alkohol, medikamenter som insulin, kjemoterapi, antacida eller diuretika |
| Bruker |
|
| |
1BMI < 20 ved alder > 70 år, 2 BMI < 18,5 ved alder > 70 år
Oppstart og opptrapping av ernæring
Trapp opp ernæring etter retningslinjene under og suppler med elektrolytter parallelt ved behov.
| Moderat risiko | Høy risiko | Svært høy risiko |
| 15 kcal/kg/døgn | 10 kcal/kg/døgn | 5 kcal/kg/døgn |
| 20 kcal/kg/døgn | 15 kcal/kg/døgn | 10 kcal/kg/døgn |
| 25 kcal/kg/døgn | 20 kcal/kg/døgn | 15 kcal/kg/døgn |
| 30 kcal/kg/døgn | 25 kcal/kg/døgn | 20 kcal/kg/døgn |
|
| 30 kcal/kg/døgn | 25 kcal/kg/døgn |
|
|
| 30 kcal/kg/døgn |
| Moderat risiko | Høy risiko | Svært høy risiko |
Væske | Utvis forsiktighet for ikke å overhydrere | Væskerestriksjon | Væskerestriksjon |
Monitorering er essensielt for å kunne identifisere utvikling av ReS og igangsette tiltak så tidlig som mulig for å minimere risikoen for komplikasjoner
Dersom ReS utvikles anbefales henvisning til klinisk ernæringsfysiolog. Det er vanligvis ikke nødvendig å vente til elektrolyttene normaliseres før energiinntaket økes. Dette skal dog vurderes individuelt.
ReS er en samling av de metabolske forstyrrelser som kan følge etter oppstart av ernæring hos alvorlig under- eller feilernærte pasienter. Underernæring fører til adaptiv reduksjon i cellulær aktivitet og organfunksjon, ledsaget av elektrolyttmangel og mangel på mikronæringsstoffer. Insulinsekresjonen reduseres og glukagonnivåene økes, noe som resulterer i glukoneogenese og nedbrytning av protein og fettsyrer. Frie fettsyrer og ketonlegemer erstatter glukose som den viktigste energikilden. Reernæring fører til et bytte fra fett- til karbohydratmetabolisme, med tilhørende insulinutskillelse og økt transport av fosfat, kalium, magnesium og vann til cellene. En eksakt definisjon av ReS finnes ikke. ReS er komplikasjoner som kan oppstå etter for rask oppstart av ernærings-tilførsel. Dette viser seg ved:
Kroppens tiaminlagre er begrenset. Tiamins halveringstid i kroppen er cirka 9,5-18,5 dager. Hos den underernærte pasienten kan tiaminlagrene være svært lave, nesten fraværende. Under sult er forbruket av tiamin lavt. Reernæring fører til økt absorpsjon og omsetning av karbohydrater som skal brukes til å danne energi. Dette krever tiamin og fosfat som inngår i Krebs syklus. En mangel på tiamin vil føre til metabolsk acidose da det vil bli en opphopning av pyruvat og laktat som følge av en ufullstendig glukoseomsetning. Akutt tiaminmangel kan da oppstå, noe som fører til Wernicke-Korsakoff-syndrom eller hjertearytmier og hjertesykdommer.
Reernæring gir et brått skifte fra katabolisme til anabolisme, assosiert med frigjøring av insulin, som blant annet fører til økt transport av elektrolytter inn til cellene. Serumkonsentrasjonen faller hurtig og vises ved hypofosfatemi, hypokalemi, hypomagnesemi og sjeldnere hypokalsemi.
Væskebalanse blir påvirket på samme måte. Na/K-pumpen stimuleres av insulin som fører til økt reabsorpsjon og retensjon av natrium i nyrene, og dermed til retensjon av vann. Hos underernærte pasienter kan hjertemuskulaturen bli betydelig svekket, noe som kan føre til overbelastning og hjertesvikt dersom tilførsel av væske er for rask eller for stor.
Både hyperglykemi og hypoglykemi kan forekomme på grunn av økt frigjøring av insulin/glukagon, assosiert med mulig økt insulinfølsomhet ved reernæring.
Kliniske symptomer og tegn | |
Hypofosfatemi | Delir, kramper, koma, arytmi, hjertesvikt, respirasjonssvikt, muskelsvakhet, dysfagi, ileus, kvalme, oppkast, rabdomyolyse, hemolyse, trombocytopeni. |
Hypokalemi | Allmenn svakhet, tretthet, apati, anoreksi, obstipasjon, ileus, arytmi, rabdomyolyse, pareser. |
Hypomagnesemi | Generaliserte kramper, muskelsvakhet, parastesier, ataksi, nystagmus, apati, depresjon, agitasjon, konfusjon, delirium, koma, arytmi, koronar vasospasme. |
Tiaminmangel | Wernickes encefalopati, laktacidose, hjertesvikt. |
Natriumretensjon | Overhydrering, lungeødem, hjertesvikt. |
Hyperglykemi | Dehydrering, hypotensjon, ketoacidose, hyperosmolar hyperglykemisk non-ketotisk koma. |
Hypoglykemi | Uro, skjelving, svimmelhet, svetting, rask puls, hjertebank, hodepine, forvirring, aggressivitet, nedsatt bevissthet, kramper, lammelse. |